En rørende historie….

Bobby - verdens mest trofaste hund


Det var på midten av attenhundretallet. Victoria var dronning i England. Industrialiseringen hadde lagt et teppe av røyk over flere av Storbritannias største byer. I Skottland tvang dårlig avling bønder inn til byene på jakt etter fast arbeid. En av disse bøndene var 40 år gamle John Gray. Han flyttet inn til Edinburgh sammen med kone og sønn for å starte ny karriere i byens politi-korps. Jobben som politimann krevde blant annet at John Gray skaffet seg en vakthund. Og John fant en vakthund. Han fant en seks måneder gammel Skye-terrier som han ga navnet Bobby.

Historien om Bobby er en hjertevarm og sår historie om
hengivenhet, og forholdet mellom en hund og hans eier.

Det er ikke så lett å se for seg en liten terrier som en vakthund. Bobby hadde nemlig langt, silkebløtt hår som delvis dekket øynene, kort hale og ben som var knappe femten centimeter lange. Men det John Gray fant i Bobby var en sann venn for livet. Bobby var hengiven som få og en god venn på kalde vinterkvelder.

I to år var Bobby en trofast følgesvenn. Hver gang John Gray var ute på oppdrag, fulgte vesle Bobby hakk i hæl. Men så begynte helsen til John å bli dårligere. Han fikk tuberkulose og ble sengeliggende. Bobby satt trofast ved sengen og ventet på at eieren skulle bli bedre. Men det eneste som kunne redde John var et varmt klima eller ren luft. Dessverre hadde Edinburgh ingen av delene, og den femtende februar 1858 døde John Gray.

Bobby kunne neppe forstå hvorfor eieren hans plutselig ble lagt i en kiste. Men han fulgte trofast med da kisten med John Gray ble båret til Greyfriar kirkegård og senket ned i et hull i jorda.

Etter begravelsen tok enka til John Bobby med seg hjem. Men allerede om kvelden begynte Bobby å ule mot døren. Høyt og lenge. Han sluttet ikke før sønnen i huset slapp ham ut, slik at Bobby kunne springe tilbake til kirkegården, og legge seg ned ved husfarens grav.

Den gamle kirketjeneren på Greyfriar var ikke videre begeistret for at Bobby kom seg inn på kirkegården og la seg ned ved siden av eierens grav. En løshund passet seg nemlig ikke på kirkegården. Det var dessuten ikke lov. Derfor jaget den gamle kirketjeneren vekk Bobby de to første nettene. Men da Bobby vendte tilbake den tredje natten, på tross av regn og kaldt vær og muligheten for å bli jaget vekk igjen, begynte kirketjeneren å smelte. I stedet for å jage Bobby vekk, bestemte han seg for å gi den vesle terrieren litt mat. Fra nå av skulle Bobby få lov til å komme og gå akkurat som han ville.

John Grays enke og sønn flyttet. Men Bobby nektet å dra. Han slo seg ned på kirkegården Greyfriar. Dag etter dag, natt etter natt, var Bobby trofast ved gravstedet til eieren sin og passet på. Det var umulig å holde ham inne, selv om været var kaldt og vått. Avisene snappet opp denne uvanlige historien om forholdet mellom hund og eier, og Bobby ble etter hvert en kjent hund i Edinburgh. Hengivenheten og trofastheten hans rørte hele byen, og innbyggerne sørget for at han hadde
nok mat og for at han fikk den pleien han trengte.

Bobby ble værende på kirkegården. I år etter år voktet Bobby trofast graven.

Johns gravsted hadde blitt Bobbys hjem. Ingen kunne holde ham vekk.

Det var der han hørte hjemme.

En kald januardag i 1872 var det imidlertid slutt, og vesle Bobby sovnet inn, seksten år gammel. Han sovnet inn på graven til eieren sin, John Gray, som hadde dødd fjorten år tidligere.

Men Bobby hadde blitt en del av byen. Og da nyheten om Bobbys død ble kjent, ble det bestemt at han skulle få sitt eget gravsted og sin egen statue. Både statuen og gravstedet ligger fortsatt ved Greyfriar kirkegården i Edinburgh, ikke langt fra John Grays gravsted.

På gravstenen til Bobby står det:

Greyfriars Bobby
Død 14ende januar 1872
16 år gammel
La hans lojalitet og hengivenhet
være til inspirasjon for oss alle.




I forrige uke var jeg på besøk til en dame som heter Hilde. Hun og mannen Håkon har siden 1994 drevet med oppdrett av Pomeranianhunder. Hun har hatt flere championhunder og er en av Norges fremste oppdrettere på Pomeranian. Jeg ble kjent med Hilde igjennom et datakurs vi gikk på og kom i snakk, da vi begge har en forkjærlighet til hunder.

Jeg har vurdert å ha hund, men for min del er det ikke bare å kjøpe seg en hund, da det er mange hensyn å ta. Drømmen har alltid vært å ha en schæfer, og en liten pus...

På grunn av helsen min, et lite hus og det å skulle ha med seg hunden når vi er ute og reiser, så er det meste hensiktsmessig å ha en litt mindre hund for vår del. Pomerranian er jo utrolig søte da, så sjarmerende og utrolig artige. En hund som elsker å gå turer, selskapelig, lett å ta med seg, og full av liv.